MD5, SHA-1 eller SHA-256: Hva er forskjellen?

Det alle tre har til felles

Alle er enveisfunksjoner: det går raskt å beregne hashen av noen inndata, men å regne en hash tilbake til inndataene er i praksis umulig. Alle er deterministiske — de samme inndataene gir alltid den samme hashen, og det er det som gjør hasher nyttige som fingeravtrykk. Og alle gir et resultat med fast størrelse uansett hvor store inndataene er: MD5 gir 128 biter (32 heksadesimale tegn), SHA-1 gir 160 biter (40 tegn) og SHA-256 gir 256 biter (64 tegn).

Sikkerheten i en hash hviler på kollisjonsmotstand: det skal være praktisk umulig å finne to ulike inndata som gir samme hash. Det er denne egenskapen som skiller de tre.

MD5: rask, overalt — og knekt

MD5 er fra 1992 og var internettets standard fingeravtrykk i mange år. Kollisjonsmotstanden falt sammen i 2004, da forskere viste to ulike inndata med samme MD5-hash; i dag tar det sekunder på en bærbar PC å lage MD5-kollisjoner. Angrepet er ikke teoretisk — skadevaren Flame brukte i 2012 en MD5-kollisjon til å forfalske et kodesigneringssertifikat fra Microsoft.

Hva det betyr i praksis: en angriper kan lage to filer med identisk MD5-hash — én ufarlig og én ondsinnet — så MD5 må aldri brukes til noe som har med sikkerhet å gjøre: ikke signaturer, ikke sertifikater, ikke passordlagring, ikke kontroll av nedlastinger fra kilder du ikke stoler på. Hva det ikke betyr: MD5 fungerer fortsatt helt fint som en rask sjekksum mot tilfeldig skade — å oppdage en mislykket nedlasting eller en sikkerhetskopi med feil — der ingen motstander er involvert.

SHA-1: samme historie, et tiår senere

SHA-1 (1995) var MD5s sterkere søsken og arvet rollen — og til slutt også skjebnen. Google og CWI viste den første praktiske SHA-1-kollisjonen i 2017 («SHAttered»-angrepet, to ulike PDF-er med samme hash), og innen 2020 var kollisjoner billige nok for angripere med gode ressurser. Nettlesere sluttet å godta TLS-sertifikater med SHA-1 allerede i 2017.

Du møter fortsatt SHA-1 i eldre systemer — særlig Git, som historisk har identifisert commits med SHA-1 (forsterket mot kjente angrep, og på vei over til SHA-256). Behandle den som MD5: akseptabel som en eldre sjekksum, uakseptabel til alt en angriper kan ha interesse av.

SHA-256: dagens standard

SHA-256 tilhører SHA-2-familien (2001) og har ingen kjente praktiske angrep — ingen kollisjoner og ingen vesentlig svekkelse etter to tiår med kryptoanalyse. Den er standarden for TLS-sertifikater, kodesignering, kontroll av programvareutgivelser, blokkjeder (hele arbeidsbeviset i Bitcoin er SHA-256) og offentlig bruk som NIST-standard.

Tommelfingerregelen er enkel: er du i tvil, bruk SHA-256. At resultatet er lengre og beregningen tregere enn med MD5, betyr ingenting for nesten noen reelle arbeidsoppgaver — selv store filer hashes på et øyeblikk med moderne maskinvare.

Ett viktig forbehold: ingen rask hash — heller ikke SHA-256 — egner seg til å lagre passord. Raske hasher er nettopp det angripere vil ha, fordi de kan prøve milliarder av kandidater i sekundet. Passord trenger bevisst langsomme algoritmer med salt, som bcrypt, scrypt eller Argon2.

Sjekk en hash selv

Det vanlige brukstilfellet: et nettsted publiserer SHA-256-hashen til en fil det distribuerer, og du kontrollerer at nedlastingen din stemmer før du stoler på den. Hash-generatoren i Tools-Bench beregner MD5, SHA-1 og SHA-256 for tekst eller filer direkte i nettleseren — filen leses lokalt på enheten din og lastes aldri opp, så du kan trygt ta fingeravtrykk av selv konfidensielle dokumenter.

Ofte stilte spørsmål

Prøv selv